Forslag bygger på disse fakta:

-         Tomta representerer store verdier for Frogn kommune

-         Ruter har bestemt at Dyrløkke skal være Drøbaks knutepunkt mellom nord/syd og øst/vest-trafikk

-         Næringslivet viser meget stor interesse for tomta

I tillegg har prosjektgruppa kommet med sin anbefaling.  (prosjektgruppa var sammensatt av medlemmer fra Kirkelig Fellesråd og rådmannen, den siste representert ved kultursjefen og teknisk). De var enige om at:

-         Det foreløpige prosjektet må anses som absolutt minimalt

-         Man bør velg nybygg og ikke rehabilitering

-         Det bør arbeides videre med et prosjekt for nybygg

Da spør jeg om dette kan muliggjøres ved å ta inn de først nevnte fakta?

For øvrig ser jeg på et slikt utspill som en del av jobben min, dvs. se og gjøre oppmerksom på løsninger og investeringer i et litt større perspektiv – til beste for enda fler av kommunens innbyggere.

Han var relativt nyutdannet, hadde grå lærerfrakk, markerte briller og som sagt, piggsveis. Jeg begynte i 1. klasse på reallinja i det herrens år 1968 og vi fikk Gimse i fysikk.

Ettersom åra går tenker man mer og mer på den tida og da er det spesielt en  lærer til som står fram i tillegg til Gimse, (ja, vi kalte ham det) og det er Vidar Hansen. Nå skjønner jeg at han egentlig var veldig overbærende med meg,  men han var klasseforstander og det setter sine spor. 

Valget av Gimse som min yndlingslærer skjedde ikke da jeg gikk der, men blitt mer og mer klart de senere årene. Grunnene er flere, han hadde en måte å undervise på som gjorde faget både morsomt og interessant. Han engasjerte, med er rikt kroppspråk tok han oss igjennom Øgrim, Ormestad og Lunde.  Med en innlevelse og positivitet til fysikkens hovedelementer, holdt han oss i ånde.  Han godtok at vi (jeg) ikke skjønte hva strøm var så lenge vi lærte oss formlene og han tok oss ut på lange reiser med å fortelle om mye annet utenfor lærebøkene, men relatert til fysikk.

Bak Anne Sand, pattende på sin pipe, til høyre for Øyvind Dulsrud som ser foran meg, Per Østmoen og Lars Fischer.

Jeg skulle gjerne treffe ham igjen. Det nærmeste jeg kommer – og det er faktisk stadig vekk, er en av hans sønner, konsertpianist Håvard. Jeg datt nesten av stolen første gang jeg så ham spille for han spilte piano med samme kroppsspråk som hans far underviste fysikk.

Blitt sånn . . . . eller født sånn?  Tja, epigenetikken sier nå ja til begge deler – eller ingen av delene.

(Takk Torunn (Tømmerås) for bildet) 

(takk for bildet)

I dag på Rema tenkte jeg å lese VG og Dagbladet på vanlig måte, dvs. forsidene slik de står i stativet. I dag ble det bare VG.

Betjeningen hadde snudd Dagbladet på begge stativene. Da jeg kikket på forsiden skjønte jeg hvorfor; stort bilde av ABB.

- Jeg orka bare ikke å se tryne på’n, sa butikkleder.

Jeg skjønner henne samtidig som vi står overfor et vanskelig valg: skal vi tie ham vekk eller snakke ham vekk. Hvis mulig og jeg vet ikke hvordan, bør vi gjøre begge deler.

Nå har jeg gjort det og grunnen var inderlig og uendelig. Men det ble et aldeles magisk tog.

For det første ble det omdøpt til rosetog (bra) og så kom det ikke av perrongen fordi toget trengte/kunne ikke bevege seg da det rakk hele togsterekningen!! Hele byen var så fullpakka at hele byen var et stort tog. Alt var fullt, fra Aker Brygge til Sentralbanestajonen, Vika til Domkirken, Festningen til Youngstorget.

Karl Johan så slik ut fra Østbanen:

Mot Rådhusplassen, på vestsiden slik:

Det var helt tettpakka, det var så stille, det var så godt å være der. Å stå inne i folkemengden hvor alle løftet sine blomster opp på strak arm var aldeles magisk, aldeles magisk.

Det var så riktig å være der, det var så riktig å gå i “fakkeltog”. Måtte det bli den eneste gangen.

- Med en slik holdning og ordning er det bare å pakke sammen og det blir det ingen festivaler i Norge, var  Havnebluessjef Hans-Erik Andersens komentar til meg da jeg nevnte dette for ham.

Ja, det frykter også jeg og det må ikke skje.

På tur til Latvia hadde vi med gaver til vårt vertskap. Jeg
har vært der flere ganger og har da hatt med noe norskt innen matveien slik som gjeitost, makrell i tomat, laks. Denne gang ble det kjøpt inn Vesterålens tradisjonelle
fiskeboller, produsert siden 1912. 6 halve og en hel boks.

Men nei, det gikk jo ikke som håndbagasje, selvfølgelig. Burde ha tenkt såppass, egentlig. Men det er her pussighetene melder seg for det er klart at hermetiske
fiskeboller kan være bomber, for all del, men Solveig, kona
mi, har alltid lurt på hvorfor hennes strikkepinner aldri er
tema for diskusjon? Denne gangen hele 5. Me det som verre er hva som nå skjedde, makan til slapp security,bror hør bare.
Da jeg skulle legge meg på Old City Boutique Hotell fant jeg ikke ledningen til telefonladeren, dvs. jeg holdt på å glemme den og pakket den ikke på der jeg pleier å ha slikt. Da ble det litt leting og mestret i sekken kjenner jeg noe langt, tynt og hardt. Opptrekker jeg en gedigen brevåpner. 25 cm. lang og stainless steel. Hva gir du meg for den, bin Laden?

Det er også andre forhold jeg stusser Litt ved. Hvorfor er det tillatt med ei flaske vann eller whiskey i kofferten og ikke i håndbagasje?
Hvorfor er det tillatt med lighter i håndbagasje, men ikke i kofferten?
Flytende toalettsaker er ikke ok i toalettmappe i håndbagasje, men ok hvis lagt i transperent pose ved siden av?
Ikke spør meg – og nå er det ikke mulig å spørre bin Laden lenger heller – visstnok. Kanskje vi kan spørre USA – om begge deler?

Foto: Røyken(!) og Hurum Avis

Igjen har en vogntog tatt fyr, igjen en østeuropeer, igjen en papirlast. Vi har en tunell der sikkerheten stadig bedres, men mer kan gjøres – og bør gjøres. Jeg har noen forslag, men først litt fakta.

-         Vi har en tunell som er for smal. Det betyr at 3 lastebiler ikke kan møtes samtidig uten at speil smeller. Ikke lovlig å bygge slik nå.

-         Vi har en tunell som er for bratt – i begge ender. Ikke lovlig å bygge slik nå.

-         De aller fleste norske lastebiler er utstyrt med en retarder – eller motorbrems. Det har de færreste Øst-Europeiske.

-         De fleste norske sjåfører kjenner til tunellen og dens beskaffenhet, det gjør ikke de utenlandske.

-         De alle, aller fleste brannene skyldes overoppheting på utenlandske vogntog, kjørt av uvitende sjåfører på utrangert utsyr.

Et enkelt grep for å trygge personbilenes sikkerhet er å overlate tunellen til kun lastebiler, men det blir nok litt feil. Alternativet med å sende alle lastebilene (ett per minutt) over 7,5 tonn gjennom Oppegård, Oslo, Bærum og Asker blir også feil, ja dobbeltfeil fordi da rammer man både næringen, næringslivet, private i tillegg til miljøet som sådann. Alle trafikk kan kjøre mye tryggere gjennom tunellen hvis det iverksettes ett spesielt tiltak: bedre skilting

-         Stort og tydelig skilting, i god tid, på flere språk, med symboler og illustrasjoner om lengde, helning, konsekvenser, kjøremønster osv. osv.

Slik er det andre steder i Europa og burde være enkelt å kopiere, liten innsats, stor effekt og betydelig økt trygghet for alle. En slik løsning innebærer at mange personbilene blir liggende bak et vogntog i ett minutt eller så nedover, men det burde vi ha tid til – for sikkerhets skyld.

Foto: Scanpix

Det var for å sende til min datter for vise hvor enkelt det er komme fra Düsseldorf til Aachen. Dette pga. at til høst skal hun studere i Aachen.  Nå i ettertid erindrer jeg  at denne gjerningen ble studert litt mer med interesse enn “vanlig” av en person like ved.

Så kom toget. Jeg merket meg at det ikke stoppet slik som hvite felter  på perrongen på felt D var angitt, dvs. jeg ble stående midt på en vogne. Litt raske bevegelser til venstre, nei høyre før venstre dør ble valgt. Mye fork skulle på og mange skulle av.

Under påstigning syns jeg at det var da veldig hva en koffert eller lignende trykket på på venste skinke. Til slutt kjente jeg etter – og der var ei hånd.

Gud hjelpe meg, lommetyv!! Jeg røska opp hånda, hylte ” hva i h. . . er det du driver med, så ikke hvem det var i trengselsen, men kvitteringer,  penger og huskelapper fløt utover strappetrinnene inne på toget. Jeg plukket opp, andre plukket opp, toget skulle gå, hvem var lommetyven, fullt kaos. Av en eller annen grunn slo jeg til en fyr i overarmen  – og han forsvant ut på perrongen, dørene gikk igjen, toget begynte å gå og der stod vi en del å så på hverandre, dvs. det var vel de som så på meg. De lurte nok på hvor jeg kom i fra med et slikt merkelig språk.

BANKKORTET!!??  Nei det var borte. Pokker. Hva var stoppnummeret? Hadde det ikke lagret på telefonen (har det nå). Ringte Solveig ( kl. 14:10) og ba henne finne det og sende meg sms. Ble så brutt, ringte opp igjen – og igjen, tunnell – brutt – ringte og kom igjennom. 05700. – Neimen, det kan jeg ikke ringe fra utlandte. – FÅ STENGT KORTET – OM SÅ DRA NED I BANKEN. NÅÅÅÅ.  Beskjeden var klar og tydelig.

For første gang hadde Solveig bilen rimelig nære, fittipalda ned i banken, parkerte midt i gata og løp inn: – SPERR KORTET TIL THORE!!!!

Det ble gjort ganske så promte. Da hadde det gått ut 3 x 3999 (€500?)  Ojojojoj.

I morgen starter oppryddingsarbeidet – i banken, selv har fått litt tid til å rydde opp i tanker og forestillinger. meget interessant – og lærerikt.

Men hvordan hadde de fått tak i koden? Jo, det var kanskje da jeg kjøpte billett, jeg var kanskje litt skjødesløs for det virka ikke, forsøkte mange ganger, kikket meg rundt å spurte en sopp om hva et langt tysk ord betydde – og slo koden en gang til.   Litt stressa forde automaten tok ikke 20€-sedler, ikke kort . . . . måtte jeg veklse? For dumt. Men jeg endte i Reisensentrum og billetten var kjøpt – med bistand av en likblek, mimikkløs funskjonær med den tysk-engelsken bare tyskere kan. – Se taim is now sertinserti and se text trein gous sertinsertione. Next trein is fårtino’nine.

Jeg har kommet til at vedkommende som slo til har hentet informasjon fra disse hendelsene. Profft?, tja, ikke så voldsomt, men han gjorde mye riktig, ikke jeg.

1) Ha ikke bankkort i baklommen – slik jeg bruker på reise. Heretter blir det nok plassert nærmere genitaliene. De andre har jeg fortsatt andre steder.

2) Beskytt koden. Noen står tilogmed med kikkert, har jeg fått høre.

3) Ha stoppkoden både nasjonalt og internasjonalt på mobilen eller lett tilgjengelig på annen måte.

4) Vær vãr for berøringer ved av og påstigninger.

vaerpaavaktplakat

Men det mest interessante er hvor mye jeg har tenkt på dette i etterhånd, gått igjennom kaoset det ene minuttet, hva skjedde, hvordan osv. osv.  Dette var en ganske uskyldig sak, men alikevel er jeg lett preget. Nå skjønner jeg faktisk mye bedre hvorfor noen i bank, besinstasjon eller butikk kan få  store vanskeligheter etter f.eks. ran, væpna eller ikke.

Jo, hovedlærdommen er at jeg har blitt mye mere ydmyk overfor det faktum at noen faktisk kan slite etter speseille, gufne og traumatiske hendelser.