Min favorittlærer hadde piggsveis! Det er det ikke mange som har nå, men Odd Gimse hadde det da. Vi snakker om Kongsvinger gymnas.
Han var relativt nyutdannet, hadde grå lærerfrakk, markerte briller og som sagt, piggsveis. Jeg begynte i 1. klasse på reallinja i det herrens år 1968 og vi fikk Gimse i fysikk.
Ettersom åra går tenker man mer og mer på den tida og da er det spesielt en lærer til som står fram i tillegg til Gimse, (ja, vi kalte ham det) og det er Vidar Hansen. Nå skjønner jeg at han egentlig var veldig overbærende med meg, men han var klasseforstander og det setter sine spor.
Valget av Gimse som min yndlingslærer skjedde ikke da jeg gikk der, men blitt mer og mer klart de senere årene. Grunnene er flere, han hadde en måte å undervise på som gjorde faget både morsomt og interessant. Han engasjerte, med er rikt kroppspråk tok han oss igjennom Øgrim, Ormestad og Lunde. Med en innlevelse og positivitet til fysikkens hovedelementer, holdt han oss i ånde. Han godtok at vi (jeg) ikke skjønte hva strøm var så lenge vi lærte oss formlene og han tok oss ut på lange reiser med å fortelle om mye annet utenfor lærebøkene, men relatert til fysikk.
Bak Anne Sand, pattende på sin pipe, til høyre for Øyvind Dulsrud som ser foran meg, Per Østmoen og Lars Fischer.
Jeg skulle gjerne treffe ham igjen. Det nærmeste jeg kommer – og det er faktisk stadig vekk, er en av hans sønner, konsertpianist Håvard. Jeg datt nesten av stolen første gang jeg så ham spille for han spilte piano med samme kroppsspråk som hans far underviste fysikk.
Blitt sånn . . . . eller født sånn? Tja, epigenetikken sier nå ja til begge deler – eller ingen av delene.
(Takk Torunn (Tømmerås) for bildet)
(takk for bildet)
