KLokken 14:06 tok jeg dette bildet:

Det var for å sende til min datter for vise hvor enkelt det er komme fra Düsseldorf til Aachen. Dette pga. at til høst skal hun studere i Aachen. Nå i ettertid erindrer jeg at denne gjerningen ble studert litt mer med interesse enn “vanlig” av en person like ved.
Så kom toget. Jeg merket meg at det ikke stoppet slik som hvite felter på perrongen på felt D var angitt, dvs. jeg ble stående midt på en vogne. Litt raske bevegelser til venstre, nei høyre før venstre dør ble valgt. Mye fork skulle på og mange skulle av.
Under påstigning syns jeg at det var da veldig hva en koffert eller lignende trykket på på venste skinke. Til slutt kjente jeg etter – og der var ei hånd.
Gud hjelpe meg, lommetyv!! Jeg røska opp hånda, hylte ” hva i h. . . er det du driver med, så ikke hvem det var i trengselsen, men kvitteringer, penger og huskelapper fløt utover strappetrinnene inne på toget. Jeg plukket opp, andre plukket opp, toget skulle gå, hvem var lommetyven, fullt kaos. Av en eller annen grunn slo jeg til en fyr i overarmen – og han forsvant ut på perrongen, dørene gikk igjen, toget begynte å gå og der stod vi en del å så på hverandre, dvs. det var vel de som så på meg. De lurte nok på hvor jeg kom i fra med et slikt merkelig språk.
BANKKORTET!!?? Nei det var borte. Pokker. Hva var stoppnummeret? Hadde det ikke lagret på telefonen (har det nå). Ringte Solveig ( kl. 14:10) og ba henne finne det og sende meg sms. Ble så brutt, ringte opp igjen – og igjen, tunnell – brutt – ringte og kom igjennom. 05700. – Neimen, det kan jeg ikke ringe fra utlandte. – FÅ STENGT KORTET – OM SÅ DRA NED I BANKEN. NÅÅÅÅ. Beskjeden var klar og tydelig.
For første gang hadde Solveig bilen rimelig nære, fittipalda ned i banken, parkerte midt i gata og løp inn: – SPERR KORTET TIL THORE!!!!
Det ble gjort ganske så promte. Da hadde det gått ut 3 x 3999 (€500?) Ojojojoj.
I morgen starter oppryddingsarbeidet – i banken, selv har fått litt tid til å rydde opp i tanker og forestillinger. meget interessant – og lærerikt.
Men hvordan hadde de fått tak i koden? Jo, det var kanskje da jeg kjøpte billett, jeg var kanskje litt skjødesløs for det virka ikke, forsøkte mange ganger, kikket meg rundt å spurte en sopp om hva et langt tysk ord betydde – og slo koden en gang til. Litt stressa forde automaten tok ikke 20€-sedler, ikke kort . . . . måtte jeg veklse? For dumt. Men jeg endte i Reisensentrum og billetten var kjøpt – med bistand av en likblek, mimikkløs funskjonær med den tysk-engelsken bare tyskere kan. – Se taim is now sertinserti and se text trein gous sertinsertione. Next trein is fårtino’nine.
Jeg har kommet til at vedkommende som slo til har hentet informasjon fra disse hendelsene. Profft?, tja, ikke så voldsomt, men han gjorde mye riktig, ikke jeg.
1) Ha ikke bankkort i baklommen – slik jeg bruker på reise. Heretter blir det nok plassert nærmere genitaliene. De andre har jeg fortsatt andre steder.
2) Beskytt koden. Noen står tilogmed med kikkert, har jeg fått høre.
3) Ha stoppkoden både nasjonalt og internasjonalt på mobilen eller lett tilgjengelig på annen måte.
4) Vær vãr for berøringer ved av og påstigninger.
vaerpaavaktplakat
Men det mest interessante er hvor mye jeg har tenkt på dette i etterhånd, gått igjennom kaoset det ene minuttet, hva skjedde, hvordan osv. osv. Dette var en ganske uskyldig sak, men alikevel er jeg lett preget. Nå skjønner jeg faktisk mye bedre hvorfor noen i bank, besinstasjon eller butikk kan få store vanskeligheter etter f.eks. ran, væpna eller ikke.
Jo, hovedlærdommen er at jeg har blitt mye mere ydmyk overfor det faktum at noen faktisk kan slite etter speseille, gufne og traumatiske hendelser.